No more than twenty, ten, five, two guests at home. Keep your distance from others. Digital meetings, birthdays, lectures. Social meeting places closed.
A lot more people have reported struggling with loneliness and other mental health issues during the pandemic. This has been especially true for young people and those who live alone.
Oslo and Hønefoss, 2021.
Tone Beate Jovang (36), from Sarpsborg
Jens Valberg (24), from Hvarnes
Ane Vangen (25), from Steinkjer
Erik Eidsgaard (35), from Oslo
Aisha Tajsdottir (35), from Stavanger
1) Tone Beate Jovang (36), from Sarpsborg
“Det med jobben er kanskje det kjedeligste. Jeg har vært permittert siden mars i fjor. Men jeg har nok å gjøre, for en husmor har alltid noe å finne på. Jeg klarer ikke å sitte rolig, det går ikke.
Men jeg vet ikke helt om jeg skal si at jeg er ensom, for jeg er veldig flink til å ringe folk. Som jeg sier, de fleste er bare en telefon unna. Men jeg bor langt unna alle. Alle mine hvertfall.”
2) Jens Valberg (24), from Hvarnes
"Det er ikke nødvendigvis sånn at man er ensom hele tida, det går litt sånn i perioder. Og en ting er jo å føle seg ensom ellers, men når man ikke har de sosiale stedene å knytte seg til nye folk og møte venner, da blir det litt verre. Det er frustrerende, for du har lyst til å møte folk, men kan ikke. Det er så nærme, men så fjernt likevel.
Nå har det snart gått et helt år hvor hele Norge har vært stengt, og man kan ikke møte folk, ikke feste, det er så mye man ikke kan. Jeg gleder meg til det å kunne leve litt uten bekymringer, uten konsekvenser. Å leve litt, rett og slett.”
3) Ane Vangen (25), from Steinkjer
“Jeg bor alene og studerer hjemmefra. Egentlig så er jeg en person som liker å være mye alene og som setter stor pris på mye egentid, men det har blitt i overkant mye av det i 2020.
Det kan føles litt tomt, fordi innerst inne vet man at man har venner og familie, men så kan man ikke være sammen. Og det føles som om man er veldig, veldig alene. Man prøver å Facetime og ha Teams-møter, men det fyller ikke opp kvota på samme måte.”
4) Eirik Eidsgaard (35), from Oslo
“Ensomheten føles ut som et sår som aldri gror. Jeg bor jo alene, så det er ekstra tungt. Livsgnisten har blitt litt borte når mulighetene ikke lenger er der og man ikke har så mye å se fram til. Dagene blir det samme. Det har vært deprimerende. Men jeg tenkte å kanskje få hund etterhvert. Da er det lettere å komme i prat med folk når man går tur.
Jeg pleier å være på biblioteket, det har blitt en møteplass på en måte. Man trenger ikke å snakke med folk der, men det handler om å være på et sted hvor det også er andre mennesker, da føler man seg ikke så alene. Men det er jo stengt nå.”
5) Aisha Tajsdottir (35), from Stavanger
“Da det var id, følte jeg meg skikkelig ensom. Jentene mine var hos meg, og jeg syntes synd på dem, for vi hadde ingen plasser å gå. Jeg var jo helt alene i en storby med to barn. Den følelsen av å være mislykket, at alle andre har det bra, det er så tungt. Jeg husker jeg måtte gå og gjemme meg for jentene bare for å grine. Jeg følte at jeg levde bare for jentene i den perioden.
Men nå må jeg innrømme at det ikke er så ille, jeg har klart å heller gjøre det om til noe positivt. Jeg får mer tid med jentene, og jeg har lært å kose meg i mitt eget selskap. Det er opp til meg hvordan jeg ser på hele situasjonen. Jeg har jo venner og familie som ringer hele tiden.”